| Forfatter: | Trine Angelsen |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Gullburet |
| Serienummer: | 18 |
| ISBN/EAN: | 9788202820121 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale En ny tid
Et brått og uventet dødsfall gir Abelone større spillerom i væreiergården, og da hun overhører en samtale mellom Marika og David, får det fortvilende konsekvenser for Marika.
En lang stillhet oppsto, og Marika kjente at hun svettet på ryggen. Skulle hun si noe? Kanskje spørre hva det egentlig gjaldt? Stemmen skalv ørlite, uten at hun helt visste hvorfor.
«Du kan lever kjole og forkle her i morra.»
«Unnskyld?»
«Du har ikkje meir her å gjør.»
«Send ho mæ bort?» Det suste for ørene, og hun gikk helt i stå. Det var som om det hele var en vond drøm hun ikke klarte å våkne fra.
Flere bøker av Trine Angelsen:
Utdrag
Abelone hadde en fremtoning som var uvant for Fredrikke. En styrke og selvsikkerhet hun aldri ville klare å etterligne. Men hun øvde seg stadig og mente selv at hun hadde vunnet flere kamper mot Jørgen. Men med Abelone ble det annerledes. Muligens fordi de ikke kjente hverandre godt nok? Med tiden ville det selvsagt bli bedre.
«Fra det eine tel det andre,» sa Abelone og dempet stemmen fortrolig. «Det e kommen mæ før øre at ho salige Cathrine ikkje va like godt likt her i Storvaagen?»
Fredrikke kjente at hun stivnet. «Kem har sagt det?»
«Nå, e liten fugl kvitra mæ det i øret.»
Fredrikke kviet seg for å svare og lette etter de rette ordene. «Va det nån her i huset som sa det?»
Abelone trakk litt på skuldrene. «Æ førstår at ho va stygg mot dæ også.»
«Kordan førstår du det?»
«Æ ser det på dæ, og det kunn ikkje ha vært heilt enkelt når ho va datter i huset her. Man vil jo gjerne gå overens med den nærmeste familien.»
Fredrikke sukket. «Ja, ho Cathrine va slett ikkje enkel. Ho va så søt og snill mot mæ den første tida, og æ så på oss som venninne. Men etter kvert førsto æ at ho … ja, rett og slett likte mæ ikkje. Og det blei verre med tida, men så viste det sæ jo at ho ikkje va heilt fresk på sinnet. Det va jo derfør ho blei sendt på asylet i Bergen.» Hun så på hendene sine mens hun snakket.
«Og kordan har resten av familien tatt det her?»
Fredrikke så på henne. «Har ikkje han David førtalt dæ om ho?»
«Litt har han sagt, men æ vil gjerne hør det fra dæ. Du veit, vi kvinnfolk snakka ofte bedre i lag enn ektemann og hustru. I alle fall om enkelte ting, som det her.»
«Ja, det skal vær sekkert og vesst. Han Jørgen har tatt ho mye i førsvar, men det e kanskje en del av sorgen etter at ho døde så brått. Så du gjør egentlig best i ikkje å nevn ho før han.»
«Æ skal lægg mæ det på minnet.» Abelone strakte seg fram og la hånden sin over hennes. «Takk før at du stola på mæ og førtalte mæ alt det her. Det sætt æ veldig stor pris på.»
Det ble stille mellom dem en liten stund, før Abelone tok til å snakke igjen. «Har han nån ganga ytra et ønske om å få ei ny datter?»
«Ei ny datter?»
«Ja, eller en sønn?»
Noe buttet imot hos Fredrikke. Hun hadde allerede sagt så mye, og visste ikke om hun ønsket å utlevere seg mer akkurat nå. Kanskje var det all praten om Cathrine som hadde fått fram vonde minner.
«Der e det det vel helst Vårherre som bestem,» sa hun tvungent.